Gøril, Hans Kristian og Lars rapporterer fra sitt midlertidige dykkereksil i Sharm El Sheik, Egypt

Dilemmaet var til å ta å føle på. Skulle vi følge forventningene, og handle i tråd med gammel dykkertradisjon, og sette livene våre i fare, eller skulle vi søke kortvarig asyl i et mere levelig miljø, inntil faren var over?

 Fra en av lasterommene på Thistlegorm. Foto: Hans Kristian Arnstad

Situasjonen var selvsagt at vi alle tre nærmet oss dykk nummer 100. Klanens krav hvilte tungt på våre skuldre: dykk nummer hundre skulle foretas i et antrekk som var adskillig nærmere Adam og Evas gevanter, eller snarere deres mangel på slike, enn dobbelt sett med talkumpudret ulltøy, vams og tørrdrakt. Med 0 til minus en i overflatevannet, og livsforsikringer med tildels dårlig dekning ga svaret seg selv: pakke seg ut fra vårt trygge dykkesenter, og sette kursen sørover før vi risikerte liv og helse.

I nattens mørke, snek i oss på et fly, eiet av et egyptisk postrevolusjonært flyselskap, hvis foretningskonsept synliggjorde seg i all tydelighet da flymaten ble servert: Overgå Ryanair i å utsette passasjerene for prøvelser og ydmykelser, uten på noen måte å kompensere for dette med noe som minnet om lave priser. Til alt hell havnet vi etter en hard natt i Sharm El Sheik, der vi morgentøtte og medtatte møtte opp på "Diving & Discovery", dykkersenteret som i sin tid hadde ansvar for at 1/3 av gruppen i ettertid har brukt mesteparten av sin fritid under havoverflaten.

Møtet med " Diving & Discovery" har hittil vært en udelt positiv opplevelse: hyggelige hjelpere, som bærer og skyller utstyr, serverer forfriskninger og hjelper en på og av med bcd og tanker. ( Vi har en rekke råd og tips og dele med folka på Prodykk når vi kommer hjem...) Og ikke minst personlig guiding av den smellvakre instruktøren Stella. Hans Kristian hadde tidligere vært påfallende blank i blikket når han snakket om henne, og undertegnede må innrømme at han var rødmede rød bak dykkermaska da han i dag ble overakt hennes førstetrinn og langslange... Riktignok var utgangspunkt for denne indirekte orale kontakten noe så prosaisk som at undertegnede hadde fordøyd mesteparten av sine 3000 liter nitrox mens han kjempet mot sterk strøm med en tildels uortodoks svømmeteknikk, og med en visshet om at hennes muskuløse italienske posttømmerhuggerkjæreste trolig ville ty til velkjente mafiose teknikker, om tilnærmelser til mere enn overført andretrinnskontakt hadde vært forsøkt.

Mandagen ble tilbrakt på senterets husrev, og tilvenning til trangsittende drakter, oppdriftsregulering i bcd, samt undervannsformasjoner og fiskeliv som tatt rett ut av en lsd-forherligende 60 tallstegnefilm var relativt tøff for tre overtrøtte sjeler, langt hjemmefra.

Tirsdagens høydepunkt var 2 dykk på rødehavets mest omtalte skraphaug: Den kortlivede frakteskuta Thistegorm som i 1941 tilfeldigvis var lastet til pipa med militærmotorsykler, trucker og flydeler, ble uventet vekket opp midt på natten av at to tyske fly, ute i helt annet ærend, slapp et par bomber ned i en av lasterommene. Vraket som ligger på 30 meters dybde, er så Donald som et vrak som nærmest er delt i 2 kan bli, og er en av de mest berømte og spektakulære vrakene i verden. I utgangspunktet en litt for perfekt dag til at dette egnet seg å skrive hjem om, tre semisiamesiske buddyer som som med smil oppunder maskestroppsømmen gjennomfører de mest spektakulære dykkene i deres hitill korte men intensive dykkekarriære. Som de fleste lesere sikkert vil nikke anerkjennende til: ikke spesielt dramaturgisk spennende, så undertegnede la derfor inn et vel regisert timet hopp fra dykkebåten, som med kirurgisk presisjon traff Hans Kristians maske og 2 trinn. Disse komponentene var intill dette skjedde intimt knyttet til nevnte meddykker som altså befant seg rett under overflaten i det hysterisk blåfargede rødehav. Såpass intimt var tilknyttningen, at vedkommende fortsatte å bite godt rundt munnstykket, og pustet dypt inn et par ganger, til erkjennelsen om at det i andre enden av munnstykket ikke lenger befant seg et stykke presisjonsmekanikk fra Aqualung, men isteden ganske uutømmelige mengder salt rødehavsvann, ble umulig å overse. Køen av dykkere klare til ihopp skvatt til side, da den kraftige trønderen i en imponerende selfrescuemanøver entret badeplattformen, og kastet av seg en samling trønderske kraftutrykk, som kunne fått de mest råkjefta nordlendinger til å framstå som sjenerte teologistudenter, mens han etter beste evne forsøkte å samle sammen de komponentene av utstyr som tilsynelatende hørte sammen.... Oppsummert: Et genialt trekk i et tilsynelatende forutsigbart og uspennende plott.

Nå sto muligheten for gjennomføring av dykket i fare, vennskap var satt på prøve, og mesteparten av dykkebåtens betalende klientell var grepet av panikk, i det de trodde at kaoset som hadde oppstått skyldtes angrep fra hvithai. Hva haipanikken anngår, har vi ikke helt oversikt over utfallet ( men overaskene mange satt på soldekket da vi glisende returnerte etter første dykk, og fortalte at de hadde husket at de var nyopperert, eller hadde glemt computeren, hadde for trange svømmeføtter eller vokst seg ut av våtdraktene sine og at de derfor ikke fikk dykket...) derimot ble vår verbalt utagerende trønder med tilhørende effekter raskt satt sammen til noe som passerte en lettere fraværende buddysjekk. Endelig var vi fulltallig i vannet, og med imponerende synkronisering vender vi maskene ned og 3 andretrinn holder på å falle ut samtidig. Sorry, Lektern, Simbad og Sortebill. Ikke ta det personlig, men selv med 40 meters sikt som her, når ikke synet av dere Tiltlegorm til antiluftvernkanonene. Avsnittet som beskriver hva vi så, er desverre strøket av mine medbyddyer i en redaksjonell gjennomgang av dette blogginlegget. "En større ansamling av klisjepregede hysteriske superlativer må man tilbake til enkelte nå avdøde fotballkommentatorer for å finne, og er ikke egnet i bloggform", var redaksjonens kontante kommentar. Svømmeturer rundt det enorme vraket eksponerte oss for hele artslista av fiskeslag i Rødehavet, alle i størrelse xxlarge.

På vei inn i vraket blir vi møtt av heftige effekter som stimer av fargerike fisk som står i sterk kontrast til og framhever rekkene av rustne lastebiler med lasteplanene fulle at britiske motorsykler og henslengt skotøy fra 2. Verdenskrig. Alt sammen belyst gjennom luker og ventiler med effektfullt lys, diffusert gjennom 20-30 meter glassklart rødehavsvann. Det slår undertegnede at dette er den aller, aller hefigste 3Dfilmen jeg har sett, til jeg dundrer tanken i en av takbjelkene, og erkjennelsen om at det er livesending, med oss selv i hovedrollen. Et blikk opp, mot undersiden av dekket over får meg nesten til å sette ventilen i halsen. En merkelig hinne, et slags flytende spei? Selvfølgelig er det luft fra utallige dykkere som har magasinert seg opp mellom de rustne ståldragerne i taket. Magisk... Vi snor oss gjennom trange passasjer, halveis sammenraste lasterom og ender i kaptens relativt tomme, lugarfør vi gjør exsiten gjennom en luke i taket og på nytt er ute i azurblått hav med en felles tanke om at vi gjerne hadde blitt der nede et par uker, hadde vi bare hatt en måte å oppheve 15 litersflaskenes fysiske begrensninger...

På vei opp mot sikkerhetsstoppet slår vi kolbøtter i ren ekstatisk lykke, og lurer på om hva som kan overgå dette...

 De tre musketerer? Gøril, Lars og Hans Kristian, Divemaster kandidater på ProDykk.