Dette skulle være et blogginnlegg hvor jeg skrøt av Kristiansund dykkeklubbs fantastiske klubbhus, lovpriste Kristiansund og den fantastiske undervannsnaturen her, om de eventyrlige tareskogene vi har svømt i, om en gammel undervannsfylling som er en potensiell skattekiste, og om mitt korte, men givende forhold til en blåstål.
Istedenfor sitter jeg her, helt utmattet og fremdeles skjelven, og prøver å få orden på både nerver og mage.
Det begynte med at jeg sa jeg ville ha med hawaiislynge på turen. (Ok. Jeg tok i realiteten med to. Sånn for sikkerhets skyld…) Vegard kunne ikke være dårligere, så han pakket også med sin. (Vegar pakket bare en. Til gjengjeld er den mye lenger enn begge mine…).
I dag, etter ett minneverdig dykk på Brattøya sør for Kristiansund, husket vi det. Hva som lå på bunnen av takboksen. Det som måtte feie videokameraer og alskens teknologi til side. Etter å ha lirket fram hawaiislyngene og gravd fram fangstnettene, dekantert og toppet våre to tolvliterpar med luft, grep vi fangstredskapene våre for å senke oss ned i dypet, der våre urinstinkter skulle få fritt spillerom.
Jeg burde ha sett det før det gikk for langt. Jeg burde der og da simulert lekke armmansjetter eller dårlig batteri i suuntoen. Men det var først senere at jeg forsto hva det merkelige i Vegards blikk, da han holdt rundt det elokserte aluminiumsskaftet på slyngen, virkelig var en forsmak på. På vei ned mot det kuperte, tarekledde undervannslandskapet, med hvit sand i viker nedenfor undervannsfjellsidene, og krabber i hver sprekk, og stim av småfisk over oss, transformeres den sindige (til tider sedate) buddyen min til et jaktende urmonster. Med slyngens gummistrikk spent til bristepunktet, tar den noenogtredveårige teknologinerden fra Bjerke opp jakten på småsei og ørret. En sei med dødsangst i blikket fyker forbi meg så halen smeller i øret mitt. Det duvende, svevende undervannsscenariet, der ettermiddagssolens stråler nettopp har strukket seg adskillige titallsmeter gjennom det glassklare vannet, er brått forvandlet til en slagmark av død og skrekk. Solen må ha gått bak en sky. Vegar er også forsvunnet. Til han et øyeblikk etterpå dukker opp bak en stein med en trefots torsk sprellende på slyngens spiss. Og et blikk som ville fått Stanley Kubrick til å kassere Jack Nicholson som hovedrolleinnehaver i Ondskapens hotell.
Øyeblikket etter er sjøen full av blod og innvoller. Med bare nevene har han revet opp fiskens buk, og renset den på stedet. Fisken har knapt havnet i fangstnettet hans, før han stuper ned i tareskogen, på jakt etter neste bytte.
Jeg skal ikke gå videre inn på hva som skjedde videre under vann. Jeg husker glimt, men det meste har jeg fortrengt. Etter 150 bar og en rekke opprivende scener, kommer vi til overflaten, han med en 80 cm lang tosk og 3 rødspetter i fangstnettet, jeg med bilder på netthinnen jeg vet det vil ta måneder med terapi å bli kvitt.
Tilbake på dykkerklubbens klubbhus forstår jeg at det er min oppgave å tilberede fisken. På youtube ser filetering av rødspette relativt gjennomførbart ut. Om noen av dere har forsøkt dette med en sløv fileteringskniv, vet dere dette er langt fra sannheten. I tillegg er Rødspette svært sleip. Jeg tar gjerne i mot råd om hvordan avtrykk av rødspette fjernes fra himlingsplatene på kjøkkenet.
Middag til 2....
Fileteringsdramaet tilbakelagt.
For de av dere som lurer på hvordan det har gått med Vegard: Utpå kvelden klarte jeg å få ham til å løsne grepet rundt hawaiislynga. Etter dette har det gått langt bedre. Nå sitter han med et noe apatisk blikk og redigerer video på PCen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar