Nordvestlandet - Slett ikke så værst det heller....

Etter intense logistikkdiskusjoner, ble et dusin dykkeflasker, (er ikke egentlig dusin en alt for lite anvendt antallsangivelse nå om dagen?) og i tråd med “to av alt-prinsippet”, innholdet av et middels dykkesenter, stablet inn i Vegard vesle Passat. (Vegard: “Lars, det der trenger vi ikke. Vi skal jo ikke til månen heller…” Lars: “Jo, men det kan være kjempepraktisk om noe skjer, og det tar jo ikke opp såå mye plass heller?”)

Om avreisetidspunkt ikke ble fullt så tidlig om morgenen som vi planla, kan man heller ikke si at tempoet som den sølvgrå stasjonsvognen forlot  parkeringsplassen i, var helt som forventet.  

Etter å ha blitt forbigått av en gjeng firbeinte melkeprodusenter, et sted tett på fjellgrensa, gikk sannheten omsider opp for oss. Køen av tutende og vinkende bilister som lå bak oss hele veien opp Gudbransdalen, var allikevel ikke den supportergjengen vi hadde antatt, som ønsket oss lykke til på turen.  

Etter vannskillet kunne vi ta igjen det tapte, her pekte den store viseren på speedometeret på tall den neppe hadde pekt på før. Dessverre hadde vestlendingene, med sin forkjærlighet for svinger, tatt lite hensyn til dette.

Lyngstøylvatnet var første mål. Norges første undervannspark ble til for litt over hundre år siden, når naturen, eller en eller annen sjef der oppe, fikk det for seg å sperre av en elv med et steinras, slik at en hel sætergrend med tilhørende bygdevei, med stabbesteiner, skigarder, bru og hele pakka, havnet på bunnen av et fjellvann.  

For Lars, som under studenttilværelsen, tjente gode penger på å surre rundt i kratt og kjærr i gjennom store deler av Møre og Romsdal, på jakt etter fragmenter og knapt identifiserbare rester av gammel vei, var det surrealistisk å svømme over en fin gammel bygdevei, konservert og uberørt av menneskeføtter de siste hundre år.

Vi satt opp teltet på en del av den gamle bygdeveien som fremdeles befant seg over vannflaten og sovnet på de tykke, oppblåsbare madrassene våre, med en følelse av luksus og velvære. Denne følelsen varte gjennom ⅓ av natten, inntil vi ble alt for klar over at begge madrassene lakk luft.

Vi lar bilder og tekst fortelle om resten av onsdagens og torsdagens opplevelser:

På dette tidspunktet går det opp for oss at tempoet vårt ikke bare er litt lavt.  Forbigått av en gjeng lett irriterte kuer.

Kufinte. Irritasjonen i kuflokken er til å ta å føle på.

Potent vestlandslandskap. På vei mot Lyngstøylvatnet.

Lyngstøylane før de ble omgjort til undervannspark.

Vår teltplass. Grendeveien som ender opp i vannet. Bakken skråner ned mot vannet. Det oppstår krangel mellom oss for å ikke være den som ligger nederst, mot teltåpningen.

Onsdagens kveldsdykk forberedes. Merk gjenstanden mitt i bildet, nederst. Turens eneste gjenstand som ikke finnes i 2 eller flere eksemplarer. En rusten Weber kullgrill, som Lars sutret seg til å ta med, av rene miljøpolitiske grunner.

Her går det opp for Vegard at det mangler strømuttak på leirplasen. En liten ripe, i en ellers svært godt tilrettelagt natur.

Rodestein, som forteller hvor grensene for vedlikehold av veien i Lyngstøylvatnet går. Vi misstenker at rodeansvarlig for den søndre delen av veien slurver noe med vedlikeholdet.

Vegard inspiserer broen. Er den godt nok dimensjonert til å ta unna vårflommen?

Lars svermer rundt et av mange trær i Lyngstøylvatnet.

Her forstår Lars at Vegards motivasjon for roadtripen ikke kun var dykking. At dykketuren muligens delvis var et skalkeskjul, og at hans primære mål var en pilgrimsferd til Grandiosaens fødested. Sekunder etter at bildet ble tatt kom tårene…

Rett før vi kunne kjøre ombord i en av turens høydepunkt: en av Fjord1s Roll-inn-roll-out-cruiselinere. Et sitaboardfjordcruice der det ikke ble spart på noe.

Omgitt av luxus. Et fjordcruice utenom det vanlige.

Cruisepersonalet disket opp med det meste man kunne begjære….

Den lokale delikatessen Svele. En nytelse ingen Cruisepassasjerer kan gå glipp av.

Fjord1 sparer ikke på moderne teknologi i sine skip.

Valgets kvaler. Enda godt denne var ute av drift.

På vei mot Kristiansund. Med god grunn.  Delikat utendørsdekor.

Utenfor vår base for de neste par dagene. Kristiansund dykkeklubbs klubbhus. Vi ser bunnen, 5-6 meter nede, og planlegger morgendykk. Vegard er, som det fremgår av bildet, noe splittet på hvorvidt han vil dykke, eller om det kanskje er noe vovet å dykke midt i byen, uten å være tildekket av et aldri så lite lag mudder og alger.

http://youtu.be/Xj0uFRdsvjg